Både serveringsbevilling og skjenke-/salgsbevilling faller bort ved overdragelse av serveringssted/virksomhet med bevilling, så fremt det ikke søkes om ny bevilling innen 30. dager. Når det kommer til eierskifte av en virksomhet med kommunal bevilling etter serverings- og/eller alkoholloven er det en viktig forskjell mellom serveringsloven og alkoholloven. 

Serverings- og skjenkesteder

Serveringsloven stiller krav til at det skal sendes ny søknad til bevillingsmyndighet innen 30 dager etter at det ble inngått avtale om overdragelse/eierskifte. Dette vil si at 30 dagsfristen regnes fra avtaledato, og ikke dato for faktisk overtakelse av virksomheten. 

Alkoholloven stiller krav til at bevillingsmyndigheten skal underrettes og ny søknad skal sendes uten ugrunnet opphold, senest innen 30 dager etter overdragelsen, dvs. etter faktisk overtakelse. Hvis denne fristen overholdes kan ny eier drive på forrige eiers bevilling i inntil 3 mnd. (med mulighet for 1 mnd. Forlengelse) mens kommunen behandler søknaden.

  • Alkohollovens § 1-10 første ledd

    Alkohollovens § 1-10 første ledd: «Bevillingen faller bort ved overdragelse av virksomheten. Det samme gjelder ved overdragelse av alle eller en dominerende andel av aksjene eller andelene i et selskap som eier slik virksomhet. Virksomheten kan likevel fortsette på den tidligere bevilling i inntil tre måneder, så fremt bevillingsmyndigheten er underrettet om dette og det søkes om ny bevilling uten ugrunnet opphold, og senest innen 30 dager, etter overdragelsen»

Salgssteder

For salgssteder (butikker) med salgsbevilling er det kun bestemmelsene i alkohollovens § 1-10 som er gjeldene. 

Konsekvens

Konsekvensen av fristoversittelse etter begge lover er at stedet må holde stengt mens søknaden behandles. 

Oslo tingrett fastslo tydelig at det er avtaletidspunktet og ikke overdragelsestidspunktet som skal ligge til grunn ved søknad om å få drive på overgangsregel i serveringsloven. Les hele avgjørelsen nedenfor.

  • Juridisk klargjøring av fristreglene i serveringsloven § 22

    Kjernen i tvisten var hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for fristen på 30 dager etter serveringsloven § 22 første ledd: tidspunktet for avtaleinngåelse eller tidspunktet for faktisk overdragelse av virksomheten.

    Rettens vurdering

    Retten konkluderte med at det er tidspunktet for avtaleinngåelsen som er avgjørende for fristberegningen. Denne tolkningen bygger på: